Deling for læring

Nasjonal digital læringsarena skal få delefunksjonalitet. Det gleder jeg meg til.

Jeg startet tidligere et deleprosjekt sammen med lærerkollega @randorama (http://randorama1.blogspot.com/) via tjenesten Dropbox. Det fungerer per i dag godt, og vi har samlet en rekke opplegg, ressurser og verktøy der.

Jeg håper den nye NDLA-funksjonaliteten gjør at vi med god samvittighet kan legge ned Dropbox-ressursen vår og dele opplegg og ideer med lærer-Norge i større skala. Slår man sammen kreftene til lærere rundt om i landet kan man skape dynamiske læreverk og heve kvaliteten i skolen. Ga-ran-tert.

Det er dette som er «mer demokrati«.

Ilddåpen

I dag hadde jeg elever oppe til muntlig eksamen for første gang.

Tankestrek

Jeg forventet, eller kanskje fryktet, følgende situasjoner:

1) Eleven mestrer ikke situasjonen, og får ikke svart på spørsmålene mine.
2) Jeg klarer i for dårlig grad å følge opp elevpresentasjonen med relevante spørsmål.
3) Karaktervurderingene mine samsvarer ikke med sensors vurderinger.

Jeg opplevde følgende:

1) Elevene mestret den muntlige sjangeren bedre enn det jeg gjorde på samme alder, selv om innholdet ikke alltid passet til spørsmål og tema.
2) Samtalen mellom eksaminator og kandidat fungerte overraskende bra.
3) Det var jevnt over stor enighet om vurdering mellom sensor og eksaminator.

Og med dagens innsats er første år som fulltidsansatt lærer fullført. Det er mulig jeg får sortert tankene etter hvert. I dag nøyer jeg meg med et gjensyn med Taylor Mali:

«It’s Learning», eller «Dette har jeg lært»

It’s Learning blir stadig mer brukervennlig. Implementering av RSS, muligheten for å tilpasse sider og nå også jobbe med konferanser og samarbeidsprosjekter gir elevene stadig flere verktøy i skolearbeidet. Rogaland fylkeskommune vurderer i disse tider anbud fra både It’s Learning og Fronter for de neste årene. Uten å vurdere tjenestene opp mot hverandre på noen måte, vil jeg gjerne få ned noen avsnitt om egne erfaringer med «It’s» dette skoleåret.

Jeg liker It’s Learning. Bruker man det aktivt har det massevis av funksjoner som gjør både lærer- og elevhverdagen lettere og mer produktiv. Beskjeder kommer ut til alle (som sjekker It’s Learning, vel og merke), og man kan enkelt lage oversikter over gjennomgått stoff. Tester, oppgaver og lenker håndteres med enkel HTML (som undertegnede nå begynner å få dreisen på), og brukergrensesnittet har gått fra håpløst til ikke så altfor verst.

Samtidig er strukturen et vanvittig drawback. It’s Learning knyttes opp mot SATS-systemet, der man legger inn karakterinformasjon og annet som ikke uten videre er aktuell informasjon på It’s Learning. Når alle fagene skal ha sin egen «side» på It’s L, betyr det at elevene bruker store mengder tid på å navigere mellom fag for å finne informasjon. Norskfaget har i tillegg enten to eller tre karakterer, avhengig av studieretning. Det betyr at elever på studiespesialiserende studieretning har hele tre norskfag, med tilhørende side på It’s, å forholde seg til! Jeg har løst dette problemet på en enkel måte: Jeg bruker bare den ene av disse sidene, og kommuniserte dette tidlig til elevene.

Elevene liker jevnt over rotet dårlig. Løsningen, slik jeg ser det, ligger på et høyere plan. Til neste år ønsker jeg å prøve ut et system der kontaktlærer og faglærere går sammen om å lage en fellesside der all informasjon legges ut. Lærerne får hver sin dedikerte mappe innen faget, og all informasjon går via en felles oppslagstavle. Litt mer 2.0 (men ikke helt).

Som fagportal har It’s Learning mye å by på, og med en utvikling som går enda mer mot web 2.0 (hva med å knytte oppslag opp mot Facebook og Twitter?) tror jeg potensialet for mer dynamisk læring vil øke.

PL-analyse og tidsklemma

Heldagsprøveretting og universitetsoppgaver. Sånn går nu dagan.

For øyeblikket jobber jeg med analyse av elevtekst innenfor norskfaget. Pensumlitteraturen er mildt sagt frustrerende – det legges opp til en omfattende argumentasjonsanalyse basert på SPLE-komponentene (Situasjon, problem, løsning, evaluering), der man gir tilbakemelding på elevens evne til å argumentere ryddig og strukturert. I tillegg til kommentarer vedrørende språk og innhold gir PL-analysen eleven svært detaljert informasjon om egne evner og utfordringer.

Og det er frustrerende.

Frustrerende fordi det er nettopp slikt rettearbeid jeg kunne tenkt meg å gjøre, men som jeg svært sjelden greier å ha tid til. Det er i slike tider en drømmer seg bort, for eksempel i retning det Liv Edsberg og Andreas Titlestad foreslår i fagtidsskriftet Norsklæreren.

Sammensatte tekster – Photo Story (og tilsvarende verktøy)

I dag begynte jeg et praktisk prosjektarbeid i norsk innen emnet «sammensatte tekster» på studiespesialiserende vg1. Umiddelbart jobbet vi med å se på kompetansemål og oppgaveformulering, samt å laste ned aktuell programvare. Noen var komfortable med Windows Movie Maker, og jobbet med det, mens andre igjen enten brukte iMovie (Mac) eller Imagination (Linux). Majoriteten av elevene lastet ned MS Photo Story og begynte utforskingen.

Av formelle krav var kanskje kravet om publisering på nett (Youtube eller lignende) det jeg var mest spent på i forkant av økten. Reaksjonen kan best beskrives gjennom replikker:

Jeg: «Dere skal publisere produktet deres på Internett, på Youtube eller tilsvarende videonettsted.»

Elevene: «HÆÆÆ?!» (Enkelte krympet seg.)

– 30 minutter med eksperimentering senere –

Elevene: «Kult.»

Ikke så altfor langt tilbake i tid ville det å skulle utlevere seg selv på den måten vært helt utenkelig, og da tenker jeg ikke primært på Internett som medium. Jeg protesterte i min tid selv heftig da jeg som elev ble bedt om å vurdere en annen elevs muntlige presentasjon, mye fordi en slik vurdering innebar en utlevering av egne meninger i et forum jeg ikke selv kontrollerte. Internett er per definisjon et ikke-kontrollerbart medium der publisert materiale kan brukes (og misbrukes) fritt. Jeg håper derfor på den ene siden at ønsket om å skape noe av høy kvalitet påvirker motivasjonen til elevene, samtidig som min rolle i forhold til personvern og ansvarlig nettbruk blir enda viktigere.

Spennende uker frem mot påske, med andre ord.

Litteraturarbeid i skolen – Jeg er brødrene Walker

Jeg skal om et par uker feste om lag 2500 ord til papiret om Odd Marius Walaker/brødrene Walker. Jeg har aldri brukt «Jeg er brødrene Walker» i undervisning før, og jeg er ærlig talt usikker på om jeg kommer til å gjøre det med det første, men som tankeeksperiment gjør den seg godt i klasserommet.

Boka tar for seg tema som oppvekst, identitet og språk. Hovedpersonen, Odd Marius, kjemper med seg selv og andre i søken etter sin egen identitet. Han har en følelse av å sitte på en innsikt som andre ikke kjenner, den gåtefulle W-potensen. Han finner på ord, han gjentar begreper han selv har hørt men som han ikke kjenner opphavet til og han beveger seg rundt i samfunnet i søken etter å bruke ordene på riktig sted. Denne følelsen er noe man kan kjenne seg igjen i, og jeg har aldri sett den gjengitt med så uhyggelig presisjon som Kjærstad makter i denne romanen.

Vi får også følge Odd Marius seinere i livet, når han sårt trenger W-potensen for å løse en nasjonal krise. Da er den borte, noe som slik jeg ser det illustrerer hvordan kunstspråket forsvinner i overgangen mellom barndom og oppvekst.

Som teksteksempel plasserer «Jeg er brødrene Walker» seg fint inn i rekken med litteratur som tar for seg kunstspråk/hverdagsspråk-dialogen i spennet mellom barndom og voksenliv. Odd Marius som voksen husker vagt tilbake til tiden da han gikk rundt i Oslo og fikk oppleve den epokegjørende Tuvalu-hendelsen. Som supplement til  Vesaas’ «Fuglane» er Kjærstads roman en svært gjenkjennelig tekst. Mange elever vil kunne kjenne seg igjen i de banale skildringene av enkelthendelser og en hovedperson som legger stor innsats i å sette ord på dem.

Boka anbefales for øvrig på det varmeste for alle.

Literacy er diskurskapital

Som oversetter interesserer jeg meg for å finne mening mellom språk og inne i språk. Ordet «literacy» er et sentralt begrep i skolereformen Kunnskapsløftet, og det innebærer, slik det nå tolkes, et fokus på det målbare eller det man kan kalle kyndighet innen lesing, skriving, snakking, regning og digital kompetanse.

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu brukte den økonomiske metaforen «kapital» når han snakket om det vi regner som sosial og økonomisk kompetanse. Kapital fordi man kunne «tjene opp» denne typen kompetanse gjennom å tilegne seg ferdigheter innen en sosial diskurs og videre «bruke» kapitalen for å komme seg opp og frem i samfunnet. Bourdieu forsøkte å beskrive hvilke strukturer som virket inn på et samfunn for å bestemme sosial rang og mestring.

Drar vi denne tenkingen over på «literacy»-begrepet, finner vi paralleller til K-06. Fokuset på målbarhet og «output» i skolen innebærer at vi ser på det man kan kalle «lesekapital», «matematikkapital» osv. Literacy er en målbar størrelse elevene er ment til å bruke på ulike områder i samfunnet. Med en oversettelse som dette kommer imidlertid «kapital»-begrepet til kort når man snakker om «literacy» som enkeltstående begrep. Vi kan for eksempel ikke snakke om «kapital i norsk mellomalder».

Samtidig definerer Gee (1996) literacy som fortrolighet med sekundærdiskurser, det vil si lært sosial interaksjon som går ut over primærdiskursen (som man oftest tilegner seg i hjemmet). Literacy kan dermed defineres som «diskurskapital», altså en måte å forholde seg til skolehverdagen på. Elever som tilegner seg denne diskurskapitalen, kan «veksle den inn» i gode karakterer og gode muligheter til å komme seg opp og frem på.

Når da Erna Solberg går ut og sier at «en snekker trenger ikke lese 1700-tallsdikt«, sier hun implisitt at skolen bør ha som mål å skape ulike diskursfelt som elevene skal forholde seg til. En slik tankegang er uheldig, selv om intensjonen er å skape mer relevante læreløp. I praksis betyr en slik utvikling en sementering av ulikheter, og et steg bort fra prinsippet om skolens rolle for sosial utjevning.

Business as usual?

I følge en ny undersøkelse fra Direktoratet for forvaltning og IKT mener 86% av nordmenn at Norge er et fortreffelig sted å bo. Av tingene som scorer høyest troner ikke overraskende arbeid og utdanning, kultur, idrett og oppvekst samt natur og miljø høyest. Vi lever i et samfunn som jevnt over er svært trygt, og som gjennom gode offentlige ordninger tar seg av oppgavene samfunnet må løse.

Innbyggerundersøkelsen viser også at vi er minst fornøyd med veiene, kollektivtransporten, NAV og offentlig sløsing med ressurser. Signalet som gis her er ganske tydelig: Vi trenger å gjøre en innsats i transportsektoren og innen inkludering og sysselsetting. Veinettet må holdes ved like, og jernbanen må rustes opp. Samtidig bør vi se fremover og tenke lyntog og alternativ kommunikasjon. NAV trenger en omlegging, noe de også selv har signalisert vil bli gjennomført.

Så gjenstår følgende spørsmål: Sitter de resterende 14% på avisenes nettfora?

Om plusser og minuser

Mellomkarakterene i videregående skole i Norge skal bort. 3+, 5/4 og 6- vil fra neste år av ikke figurere i karakteroversikten til elever på Dalane videregående skole og på andre skoler i kongeriket. På Udir.no presiseres de nye retningslinjene. Jens kan ikke lenger briljere med sin 4+, men har til gjengjeld det som skal beskrives som en sterk firer. Tanken er at de skriftlige tilbakemeldingene skal styrkes, og at vippetegnene skal bort.

I praksis betyr endringen at man går fra 30 til 6 mulige karaktervarianter. 1, 2, 3, 4, 5, og 6, rene og pene karakterer, skal erstatte 3+, 3/4, 4/3 og 4- og alle de andre målene på elevers kompetanse. Jeg har ofte tatt meg i å lure på hva som kvalitativt skiller en norskstil som står til 3/4 og en som står til 4/3. Skiller nettopp dét kommaet mellom karakterene, eller er det en upresis formulering som ligger til grunn? Slik karakterskalaen brukes i dag, kan man gi karakterer som motiverer til videre arbeid, trekke elever opp og gi dem beskjed om at de kan nå neste nivå dersom de jobber med spesifikke områder innen faget. Dette er Vygotsky i praksis, og nå forsvinner altså dette tallfestingsgrepet til fordel for det som skal bli en (om mulig) enda mer omfattende skriftlig tilbakemelding. Det nye systemet passer, slik jeg ser det, filologer mye bedre enn realister. For kollegiet som enhet er det tidsbruken som blir det store ankepunktet.

Jeg gir ikke poeng i norsk. Tekster kan prestere som en enhet. Med korrekt språk, god struktur og presise formuleringer som grunnlag kan enhver tekst gi et samlet inntrykk som er vanskelig å vurdere med enten 3/4 eller 4/3, men som kan uttrykkes tydelig gjennom skriftlige tilbakemeldinger. Som norsklærer har jeg derfor få problemer med å omfavne en slik ny karakterstruktur, men samtidig er det viktig å ha med problemene som oppstår når to firere i matematikk er av ganske ulik kvalitet poengmessig. Med bare seks tilgjengelige karakterer vil nok mange realister slite med tilbakemeldingene i fag som i utgangspunktet egner seg bedre for mellomkarakterer.

Karakterskalaen er, og bør være, under kritikk. Den er i sin natur upresis, fordi kompetanse i utgangspunktet er en ikke-målbar størrelse. Endringen som gjøres nå gagner oss med forkjærlighet for halvsideslange kommentarer på prøvesvar. Det blir spennende å se hvordan dette slår ut for karakterfordelingen.

It’s Learning: Make or break?

PLE tar over for LMS?

Som LMS har It’s Learning en vei å gå før den kan kalles en nyttig del av elevers skolehverdag. Web 2.0-samfunnet har et styrende prinsipp om brukerstyring og åpne løsninger både design- og kildekodemessig. Arbeid med wiki-sider og andre samarbeidsprosjekter der innholdet i sin helhet skapes av elevene og legges tilgjengelig for videreutvikling og kritikk, fungerer dårlig kombinert med det rigide og web 1.0-dominerte It’s Learning («web 1.0» er vel det nærmeste jeg kommer et skjellsord i denne teksten).

Jeg følger derfor utviklingen på ungdomsskolene i distriktet med interesse. Selv om jeg er noe usikker på ståa for dette prosjektet per dags dato, er det interessant å se at nyskaping skjer. Utviklingen av et såkalt PLE (Personal Learning Environment) er noe jeg på sikt antar at også de fylkeskommunale videregående skolene må sette i gang med, enten man vil eller ei. Elevene selv vil i større grad kunne bruke PLE-systemer, siden de vil ligne mer på det som finnes av sosiale medier på nett i dag. Samtidig vil den åpne strukturen invitere til mer deling, mer samarbeid og lettere kommunikasjon mellom deltakerne.

På vei ut?