Vi vet jo hva vi snakker om

Jeg mistenker at ordet «jo» for tiden opptrer, spesielt her i Rogaland, i noe merkelige kontekster. Som trykksvakt adverb skal det normalt uttrykke noe som er alminnelig kjent, som for eksempel:

Vi har jo en Shell-stasjon her i byen.

eller

Hun har jo flere ganger uttrykt misnøye med situasjonen.

«Jo» brukt i disse sammenhengene forutsetter at temaet i setningen nettopp er alminnelig kjent, at deltakerne i samtalen har kjennskap til det som diskuteres. «Jo» kan brukes for å minne noen på at de har denne kunnskapen, som i det første eksempelet, men kunnskapen hos den som er mottaker av ytringen ligger fortsatt i bunn – personen kjente til denne bensinstasjonen fra før.

Det er derfor med undring jeg ser at det blir vanligere og vanligere å bruke «jo» i kontekster der det ikke passer i det hele tatt. Mennesker man møter for første gang, enten i jobbsammenheng eller i lystig lag, har en tendens til å legge ut om at de jo har jobbet der i flere år eller vise til ferien sin, som forløp omtrent slik:

Jeg dro jo først til Sveits, der jeg var i et par uker før jeg dro videre til Italia. Derfra dro jeg jo til Brasil, før jeg jo avsluttet turen i de kaldeste delene av Canada.

Jasså? Det var ny informasjon for meg. Veldig spennende, men det er noe vanskelig å følge med på historien når du forutsetter at jeg har fulgt med på livet ditt de siste månedene, ukjente menneske.

Andre som merker tendensen?