Språklæringssyn og elevautonomi

mai 6, 2008 at 10:11 am Legg igjen en kommentar

Denne teksten, som kommer til å bli brukt i eksamensmappen for fransk didaktikk 2 våren 2008, tar for seg synet på fremmedspråkslæring og implikasjoner for en undervisning med elevautonomi i fokus. Jeg vil bruke teksten til løst å reflektere rundt begrepene «mellomspråk» og «plurilingvalisme», og forsøke å knytte disse opp mot undervisningsopplegg som legger vekt på å undervise språk i mer «naturlige» omgivelser. Begrepene L1 og L2 representerer her henholdsvis morsmål og fremmedspråk.

Mellomspråk defineres av Ellis som «[…] the systematic knowledge of language which is independent of both the learner’s L1 and the L2 system he is trying to learn.» (Ellis 1991) Her prøver man å beskrive et slags uferdig system som ligger i brytningspunktet mellom et morsmål og et gitt fremmedspråk. For å prøve å identifisere ulike stadier på vei mot L2 tok man i bruk dette mellomspråkskonseptet for å undersøke om det fantes likheter i måten man lærer fremmedspråk på.  Det gjorde man, men resultatene er ikke spesielt interessante i denne sammenhengen; det er prinsippene som ligger til grunn for slike undersøkelser som kan bære frem en god diskusjon om hvordan språklæring foregår.

Inn i en slik diskusjon hører også begrepet «plurilingvalisme».  Til forskjell fra «multilingvalisme», som handler om kjennskap til et spesifikt antall språk eller det faktum at flere språk eksisterer innad i et samfunn, legger man med begrepet plurilingvalisme vekt på disse språkenes felles samhandling: «Il/elle ne classe pas ces langues et ces cultures dans des compartiments séparés mais construit plutôt une compétence communicative à laquelle contribuent toute connaissance et toute expérience des langues et dans laquelle les langues sont en corrélation et interagissent.» (CEFR) Når denne definisjonen av plurilingvalisme også fremheves som et idealmål for språklæring, blir det umiddelbart særdeles interessant å diskutere alt fra undervisningsmetoder til språklæringens vektlegging i norsk skole. Jeg vil, uten å utdype hverken begreper eller andre diskusjonstråder mer, ta for meg elevautonomi i lys av elementene jeg har vært innom.

Det er ingen hemmelighet at språk læres best i naturlige omgivelser, det vil si i områder der det aktuelle språket brukes som morsmål. I Norge har engelsk lenge stått i en særstilling i det at språket brukes overalt i samfunnet, noe som gjør nordmenn flest til relativt dyktige engelskbrukere. De andre store fremmedspråkene, fransk, tysk og spansk, har ikke samme posisjon innen media og samfunn, og har derfor få «naturlige» utløp i det norske samfunnet utenfor skolesystemet. Man kan i forhold til mellomspråksbegrepet si at engelskkompetansen i Norge ligger på et mer utviklet stadium enn franskkompetansen, og at dette i stor grad skyldes kultur og tradisjon.

Dersom man derfra trekker inn EU-målet om å skape et plurilingvalt Europa, får man raskt en følelse av hvor stort dette prosjektet er. (Jeg vil ikke gå nærmere inn på motivene for et slikt mål bortsett fra å nevne at en europeisk føderalstat er et økonomisk mål for de som støtter opp om de fire frihetene.) Tanken om å forene ulike språk, da i første de store språkene i Europa, i en slags felles kulturell kompetansebase hos språkbrukerne, er i beste fall særdeles vanskelig. Det krever en ekstrem mobilitetsevne hos de aktuelle språkbrukerne på grunn av de kulturelle aspektene som skal beherskes. I tillegg krever det at Europa knyttes enda tettere sammen med tanke på utviklingen av en felles referansekultur. Dersom finske tømmerhoggere skal kunne flytte med arbeidsmarkedet og ta seg jobb som vinbonde i Syd-frankrike, finnes det et absolutt behov for å promotere plurilingvalisme i sin mest ekstreme form.

I skoleverket vil tanken om mellomspråk og plurilingvalisme også komme inn, men da innen de fortsatt tradisjonelle skolerammene. Undervisning i kulturelle aspekter og situering av læring fører definitivt eleven frem mot en bedre forståelse av språket og til et nytt «stadium» i mellomspråket. Samtidig vil den individuelle språklæringen føre til at elevene ligger på forskjellige nivåer helt fra begynnelsen av. Hypoteser som har blitt testet og bekreftet/avkreftet hos noen, må fortsatt tas frem hos andre.

I dette kommer naturlig nok ideene rundt elevautonomi inn. Til forskjell fra tidligere teorier der man fra et lærerperspektiv lette etter «[…] effective and theoretically sound teaching methods.»( Richards & Rodgers 2006: 1), fokuseres det nå på elevens forutsetninger og behov, og en bevisstgjøring av eleven i forhold til disse momentene. Holecs definisjon av elevautonomi som evnen til å ta ansvar for egen læring favner så vidt at det innebærer alt fra å gjøre eleven oppmerksom på begrepet mellomspråk og derfra prøve å definere hva som trengs av kunnskap og ferdigheter, til å gjøre plurilingvalisme til basis for det som gjøres i klasserommet. I K06 ligger det inne en del kompetansemål som muliggjør et slikt fokus, for eksempel etter Vg2 når eleven skal kunne «undersøke likheter og ulikheter mellom morsmålet og det nye språket og utnytte dette i egen språklæring» (K06), eller etter Vg3, der han/hun skal kunne «beskrive og vurdere egen framgang med å lære det nye språket». (ibid.)

Praktisk undervisningsarbeid vil med alle aspektene jeg har vært innom i denne teksten gjøre læringen til en situert, relevant og naturlig øvelse. Elevene må i samråd med læreren komme frem til hva det er som konstituerer et språk og hva man trenger for å beherske det. I tillegg må elevene trenes i hva det vil si å være en bruker av dette språket, både fra et fremmedspråks- og morsmålsperspektiv. Elevene bør også skaffe seg evnen til å reflektere over seg selv og sin egen fremdrift inn mot et nytt språk, gjerne ved å ha et bevisst forhold til begrepet mellomspråk. I franskklasserommet innebærer dette at elevene blir «utsatt» for fransk på et naturlig og tidlig stadium, og at læreren på sin side ser språket som en prosess og ikke som et system med ruter som kan «krysses av» etter hvert som elevene går fremover i språklæringsprosessen.

Som vanlig mottas kommentarer og innspill med takk.

Kilder:

Council of Europe: «Common European Framework of Reference for Languages: Learning, Teaching, Assessment»

Ellis, R. (1991). «Interlanguage and the ‘natural’ route of development», Understanding Second Language Acquisition , Oxford University Press.

Richards, J. & Rodgers, T. (2006). «Approaches and Methods in Language Teaching» Cambridge University Press.

Utdanningsdirektoratet. Kunnskapsløftet – læreplan for fremmedspråk. Tilgjengelig på http://www.udir.no/templates/udir/TM_UtdProgrFag.aspx?id=2103. Tilgangsdato: 6. mai 2008.

Reklamer

Entry filed under: Uncategorized.

Elevautonomi og utfordringer i fremmedspråksklasserommet Blog comeback

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Trackback this post  |  Subscribe to the comments via RSS Feed


mai 2008
M T O T F L S
« apr   nov »
 1234
567891011
12131415161718
19202122232425
262728293031  

Blog Stats

  • 4 320 hits

Nylige innlegg


%d bloggere like this: